Vi så de usynlige///

Hele Solborg inntok det mørke rom på Sølvberget kulturhus for å la seg bevege av kanskje tidenes beste norske film; “De usynlige”.

Hele Sal 8 på Sølvberget var helt full av kun Solborgfolk som hadde bestilt hele kinosalen for å se Erik Poppes mesterverk av en film. Filmen skulle danne grunnlag for diskusjon i Tro- og Liv-timene på skolen om viktige tema filmen behandler, bl.a. konfrontasjon mellom en angrende synder og en sønderknust mor. Er forsoning i det hele tatt tenkelig i en slik situasjon og hvordan kan det løses ?

- Genial film

Jeg ble engasjert, rystet, rørt og begeistret av å se denne filmen, sa en av elevene etter forestillingen.
Filmen er genialt laget med varisjon av lange og korte tagninger, nærbildefokus og tidsriktig klipping. Spesielt måten filmen ble fortalt på fascinerte meg. De ukronologiske tilbakeblikkscenene og de repeterende scenene fra ulike vinkler skaper en spesiell mystikk og spenning i filmen. For første gang ble jeg stolt over å se norsk film, sa vår førnøyde filmlærer Endre Kvia etter filmen.

Følelsesladet

Filmen utforsker temaer som skyld, tap av barn, forsoning, samvittighetskvaler, sorg, tilgivelse og erkjennelse. Dette er psykologisk drama på sitt beste. Den dypt sårbare tolkningen av den løslatte barnemorderens vei tilbake til samfunnet blir mesterlig skildret. “De usynlige” drar oss inn i en strøm av sterke følelser som aldri slipper taket i oss og filmen gir oss et inntrykksfullt innblikk i menneskets sjelsliv. Vi følte oss litt avkledd når vi gikk ut av kinolokalet.