Kina rundt på 24 timer///

Det er noen dager siden nå, men vi forlot Hong Kong tidlig tirsdag morgen. Mens noen tok fly fra Macau satset den store hopen på backpacking gjennom Kina og til Hanoi. Vel ute av hotellet i Hong Kong, kastet 29 reiseklare seg inn i den første forbipasserende buss. De to første måtte betale den kronen det koster, men så gav bussjåføren rolig opp og satte alle ”all in” uten at noen måtte betale. Det er grenser for hvor mange ganger en bussjåfør har mulighet til å veksle to Hong Kong dollar mot en hundrelapp. Fra Hong Kong bar det med tog inn i Kina, nærmere bestemt byen Guangzhou. Ettersom det å sjekke ut av Hong Kong og inn i Kina ikke helt er å betrakte som ett og samme land, så måtte vi gjennom tollen. På informative plakater ble vi informert om det man ikke kunne ta med seg inn, deriblant frisk frukt. Som de lovlydige backpackerne vi er tok to av oss eplet vi hadde lånt med fra hotellets frokost og leverte inn. En alvorsfylt kvinne tok eplet men sørget for å gi oss en kvittering med stempel og signatur. Vi vet nå at eplet ikke blir spist av korrupte statstjenestemenn, men behørig oppbevart blant annet ulovlig gods. Godt å vite!

Vi fikk noen timer i Guangzhou og med fare for å være urettferdig mot denne byen fremstod den som en slags bekfreftelse på mine fordommer om Kina; grå, trist, vindfull og kald og med mange, mange, mange mennesker. Alle tilgjengelige fortau så ut som Karl Johan på 17 mai. Det bor virkelig mange mennesker i Kina!
Fra togstasjonen bar det ombord i toget vi skulle ta til Nanning som da ligger vestover, retning Vietnam. Turen var et eventyr. Tenk deg ett gammelt tog med sine ”båser”. Her var det båser også, men de bestod av 6 senger tre og tre i høyden. Og slik lå vi i en stor vogn, tre og tre, nordmenn, franskmenn og kinesere. Det var sterkt. Jevnlig tilbud om frukt, drikke og nudler gjorde at ingen trengte å sulte, og når man sitter slik tett, så blir stemningen god. En uforglemmelig natt for alle.

Vi ankom Nanning klokken 6 om morgenen og denne fremstod umiddelbart som en atskilllig mer sjarmerende by. Men selv om morgenen er det mange i gatene, og vi kunne igjen konstatere at det bor mange mennesker i Kina. I Nanning møtte vi Tommy som var noe så sjeldent (mener vi å vite) som en meget god engelsktalende kineser med selvironi og godt humør. Han loste oss trygt til Vietnams grense, kun avbrutt av en stopp der vi hamstret inn kjeks, peanøtter og chips. Det ble gjort noen meget gode innkjøp til lave priser, men at samtlige varer var godt ut på dato med minimum ett år, trakk noe ned.

De siste 500 meterne til grensestasjonen, måtte vi gå. I mine fordommer (ja det er åpenbart mange av dem) tenkte jeg at her skulle tiden få ben å gå på og at vi tidligst ville være vel inne i Vietnam om 6 timer. Gamle kommuniststater har ry på seg for litt sendrektighet ved slike anledninger, men der tok jeg glatt feil. Vi vandret ut av Kina, fikk våre sekker scannet og dett var dett. Vanskeligere var det ikke og i løpet av en god time var vi vel inne i Vietnam. Så vi kom vel ikke akkurat Kina rundt, og skal vel også vokte oss vel for å si at vi er blitt Kina eksperter men alle var i hvertfall enige om at det hadde vært en fin tur.